En bokanmeldelse: «Snart er det oss» av Ida Zachariassen Sagberg
Novellesamling
Bokvennen forlag
134 sider
Før vi begynner: Noen ord om vaskeseddelen
Hei, Bokvennen forlag! Ida Zachariassen Sagberg har fått utgitt en novellesamling hos dere. Det har sikkert vært en møysommelig prosess med utvelgelse av tekster, konsulentuttalelser, hard redigering, eposter frem og tilbake, omslagsuenigheter og hva vet vel jeg, en spennende, gledelig og arbeidsintensiv fase for forfatteren.
Så hun fortjener deres beste, også. Hvorfor den umåtelig kleine baksiden?
Hva er galt når vi ikke lenger kan eller vil møte hverandres blikk? Hva skal til for å virkelig se hverandre? Hvor langt kan man gå før man faller, og hva kan vi egentlig gjøre for å holde oss oppe? Gjennom elleve korte noveller skriver Ida Zachariassen Sagberg om sjalusi, sorg, trafikkskilt, frykt, brannfare, flyskrekk, sang og ensomhet. Snart er det oss er hennes første bok.
Jeg har forståelse for at det ikke er verdens letteste jobb å smelle sammen en ok vaskeseddel for en førstegangsforfatter. Jan Kjærstad kommer neppe rekende for å blurbe den. Men det er en novellesamling, og det over gir et inntrykk av at å lese den er ca. like lystbetont som å fiske hår ut av sluket i dusjen. Det er et kraftig undersalg.
Dere har elleve historier å velge fra. Flere av dem med catchy små hooks som med fordel kunne løftes frem. Det hadde krevet lite å pusse opp baksideteksten, og allikevel er det ikke gjort. Det er kjipt av dere.
Ok, nå er det oss
Snart er det oss er ei lita flis av ei bok på 134 sider. Jeg var så heldig å få et lesereksemplar, og skal takke for dette ved å påpeke at den med fordel kunne vært kortere.
Samlingen består av elleve noveller, noen svært korte og noen ørlite lengre. Enkelte av dem føles som overflødig fyllstoff og har en slags stotrende flinkhet ved seg som minner meg om skolestiler, som om litterære virkemidler og symbolisme er dyttet inn i teksten og tvunget på plass.
Det er min tanke, som jeg baserer på lite annet enn at jeg har lest mange bøker, at alle forfattere jobber med noe og mot noe.
Sagberg jobber med en god teft for folks tankerekker og gode idéer om de små tingene som blir store. Hun jobber mot en lite intuitiv og flytende språkføring og en ganske trykkende prektighet.
Jeg føler stadig at hun trekker seg fra sine egne premisser for å skape en forløsning som ikke faller aldeles på plass, som om hun ikke tror på dem selv. Spesielt blir dette påfallende når hun skriver godt. Jeg vil gjerne trekke frem «Det føles så bra» og «Slå av lyset før du går». Gode noveller som besnærende og intimt beskriver vanskelige følelsesmessige tilstander og som sjarmerer og biter forsiktig og lar deg gå deg litt bort i andres sinn.
Så stoler hun ikke på dem, på at de er nok, på seg selv, på leseren, og trekker dem ut noe for lenge og lar det glippe. Det er synd. De står solid på egen hånd og trenger ikke bygges stillaser rundt.
Tematikken kretser, som den veldig utilstrekkelige vaskeseddelen jo påpeker, rundt våre forhold til andre. Løsrivelse og sammenkomst. Mange i denne boka reiser fra noen, eller har reist fra noen, eller blir reist fra. Noen er døde eller noen er borte. Noen kommer tilbake.
Da er det problematisk at jeg ikke engasjeres av dem, eller tror på handlingsforløpene som beskrives. De mangler ikke realisme — heller sjarm. Sagberg kan skrive veldig godt og troverdig om mennesker, og gjør det glimtvis, men blir for flink og vil dytte for mye inn i teksten, beskriver noe i stedet for å skrive noe.
Er det ufordragelig å si at noe er litt for flinkt? Kanskje. Men det er noe der. Sagberg er best når hun slipper det formularisk oppstilte og lar nysgjerrigheten føre henne gjennom de vanskelige tankerekkene som kanskje ikke kan forklares eller rettferdiggjøres, men bare er der og flyr veggimellom som sprettballer, og ganske kjedelig når hun lener seg på konsepter hun har forelsket seg i eller det usagte mellom linjene, som hun ikke helt klarer å ha tiltro til at vi forstår.
