SN CK BAR

Hvor begynner det for meg?
Med novellen «Forever Overhead» fra «Brief Interviews with Hideous Men», helt eksakt. En trettenåring på et stupebrett høyt over et offentlig svømmebasseng, hvor han studerer menneskene der nede og seg selv og vannet, avtrykkene vi lager og hvordan de viskes ut. Ikke med «Infinite Jest», ikke med  karibiacruise-essayet i «A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again», men med denne gutten hevet over oss, på vei ned snart, han som kysset lillesøsterens føtter da hun som nyfødt kom hjem fra sykehuset fordi han hadde kusma.

Your parents say that this augured well. That it set the tone. They now feel they were right.

Novellen er udramatisk, uten de helt store armbevegelsene eller plutselige skiftene. Det er et øyeblikk i tiden. Det går ikke an å få den ødelagt eller avslørt, den er ikke sleip eller manipulativ eller full av tråder man kan trekke i — den er livet slik det skjer over en ganske kort tid, for en helt spesifikk person, og for alle hele tiden.

Den sementerte en dyp forelskelse.

Jeg leste dfw i ganske feil rekkefølge: Jeg begynte med Brief Interviews, hoppet videre til «Girl with Curious Hair», og gikk rett på Infinite Jest med dødsforakt på et aldeles for tidlig tidspunkt, rustet med kjærlighet og jernvilje.
Å lese Infinite Jest krever trofasthet og evne til tilgivelse og engasjement og entusiasme når det røyner på, som et ekteskap eller et godt forhold til moren sin eller Thomas Pynchons romaner.  Det er svært få andre ting jeg har vært villig til å skusle bort min tildelte viljestyrke på på denne måten, i alle fall ikke Thomas Pynchon (og knapt min mor, ville enkelte hevde, kanskje spesielt min mor).
Han er ikke lett. Han krever, han leverer ikke alltid på det du tror du skal få. Det er ikke alltid det skjer noe, men noe skjer.

Mens Brief Interviews-novellen som er lenket over er tander og skimrer under den varme ettermiddagssola som  sommerdagsluft over asfalt, er mye av resten av dfws skriverier ironiske og bablete og fulle av fotnoter og tillegg og hopp i tid og sted, absurditeter og plutselige svinger i veien. Utspekulerte morsomheter.
Under dem ligger sporene vi lager og visker ut, forståelsen av at vi prøver, at vi har motiver som kanskje ikke er så klare for oss, at vi er verdt å elske.

Og noen ganger tenker jeg at den eneste måten å komme derfra til dit på er med nettopp kjærlighet.

Fiction’s about what it is to be a fucking human being

En effekt av at Infinite Jest er så fragmentert er at den fremstår som veldig realistisk, selv om mesteparten av det som skjer på ingen måte er virkelighetsnært.
Den ligner ens egne indre dialog (eller i alle fall min), ens egne observasjoner av hvordan verden beveger seg rundt en. Ikke glidende eller jevnt snurrende, men rykkvis og sakte og fort, som om tiden slår knute på seg og du snubler over minner fra en annen gang på vei fremover mot noe som fremdeles ikke har skjedd.
Køer av deja vu og jamais vu i brystet og magen mer enn i hjernen, mens det fremføres haltende og springende monologer bak pannen.

Av alle romaner som er skrevet som jeg har lest (som jo fremdeles er kun en liten brøkdel) finnes det ingen jeg anbefaler sterkere enn den pratsomme og forvirrende og manipulerende og beinhardt varme Infinite Jest. Men når du først skal lese den, og gi den den sjansen den fortjener, den utholdenheten den krever, er det ikke den jeg anbefaler at du leser først.

The really important kind of freedom involves attention, and awareness, and discipline, and effort, and being able truly to care about other people and to sacrifice for them, over and over, in myriad petty little unsexy ways, every day…. The only thing that’s capital-T True is that you get to decide how you’re going to try to see it. You get to consciously decide what has meaning and what doesn’t…. The trick is keeping the truth up-front in daily consciousness.

It seems impossible that everybody could really be this bored

Jeg brukte usedvanlig lang tid på Infinite Jest. Den krever tid. Jeg pleier sjelden å holde på med en bok lenger enn en uke, og jeg leste hele tiden, men jeg gikk frem og tilbake, ble borte i tankerekker, sleit med reglementet for Eschaton. Men jeg har siden lest den to ganger til likevel, og som eldre og visere i dfw-saker enn de fleste nordmenn («Oblivion» er oversatt til norsk som Glemsel, men jeg tror aldri vi vil se Infinite Jest, Hideous Men eller «The Broom of the System» i norsk oversettelse), kan jeg forsøksvis tegne et veikart til Infinite Jest og den posthume, ufullførte lange greia «The Pale King».
Du vil fremdeles trenge viljestyrken. Evnen til å tilgi. Entusiasmen og kjærligheten.  (Den vil komme.)

Generelt vil jeg anbefale å begynne med essaysamlingene. De er morsomme, skarpe, researchet på en besatt og utrolig grundig måte.

• A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again
• Consider the Lobster

Etter disse kan geeks og nerds eventuelt lese «Everything and More» og «Fate, Time and Language». (Om du skulle snuble over «Signifying Rappers», send meg epost umiddelbart, for jeg vil ha den!) Du kan også google frem en del av disse essayene gratis tilgjengelig f.eks. på The New Yorker.

Vi hopper videre til novellesamlinger.

• Girl with Curious Hair
• Brief Interviews with Hideous Men
• Oblivion / Glemsel

Dette er kronologisk rekkefølge, som er hensiktsmessig. Bare Girl with Curious Hair er skrevet før Infinite Jest, men jeg anbefaler likevel å lese alle tre før du går løs på romanen. Du kan inni her lese The Broom of the System hvis du har lyst, men personlig synes jeg den bærer såpass preg av å være et veldig tidlig verk (utgitt i 1987, han var bare kidden) at den er lite essensiell.

Så kan du lese Infinite Jest. Så kan du finne Hal Incandenza og Don Gately og kjenne på at romanen er altfor lang, og slett ikke lang nok.

Ebøker kan du få på Kindle Store og på Diesel Books. (Og sikkert mange andre steder.)

Og nå da? The Pale King kom ut den sjette april. Jeg leser den nå. Da jeg lastet den ned på Kindle-en min fikk jeg hjertebank. Jeg er veldig ambivalent til utgivelsen, fordi dfw tok sitt eget liv før den ble fullført, og det vi leser nå nok ikke stort ligner på det vi hadde endt opp med å lese, hadde han fremdeles vært i live.
Men