En sann historie fra virkeligheten

Jeg leser hva som helst. Jeg leser på tampongpakninger i et knipetak, og om det er virkelig prekært kan jeg finne på å fordype meg i ungdomslitteratur med overnaturlige vibber (men spar meg for vampyrer).

Jeg elsker romaner og noveller mest av alt. Det er en kjærlighet som har fått vokse i meg fra da jeg var liten, da faktabøker representerte noe ganske annet enn velskrevne og spennende fortellinger om det nærmest hemningsløst interessante, det vil si den gangen jeg knapt oppsøkte dokumentarlitteratur på eget initiativ.

Ting endrer seg.
(Eller gjør de egentlig dét? Jeg ér oppvokst i et hjem fullt av dokumentarer i alle former. Bøker og filmer, Fakta på laurdag, slå opp i leksikon om du lurer på noe, historier om den virkelige virkeligheten og hvordan den artet seg for mange mennesker, ofte fremstillinger av hvordan den samme situasjonen opplevdes helt forskjellig for personer som var tilstede på hver sin måte. Jeg fikk det inn, det var nok bare slik at jeg selv måtte bli voksen før jeg opplevde det som nærende og besnærende.)

Nå leser jeg non-fiction med stor glede.

Jeg snakker om det dokumentariske heller enn fagbøker. Som alle andre på min alder har jeg noen svære kladaser fra O’Reilly stående i en støvete bokhylle, men jeg kan ikke akkurat hevde å ha hentet noen store leseropplevelser fra disse.
Og som veldig mange andre har jeg nok en eller fire forferdelige selvhjelpsbøker i omtrent den samme hylla, som heller ikke har frelst meg på genren.
Jeg liker veldig godt biografier, og har lest både de oppriktig interessante og sykdomsmemoarer.

Hvordan jeg sluttet å røyke før jeg døde av kreft

Jeg skal spille med åpne kort i stedet for å hinte om at jeg sitter med noe på hånda. Jeg har baktanker. Jeg har agenda. Jeg kan ikke fordra selvhjelpsbøker og sykdomsmemoarer.
Både den tragiske historien om kampen mot og tapet for den onde sykdommen og de anmassende motivasjonsanekdotene om hvordan den og den overvant både ditt og datt og du kan gjøre det samme ved å følge disse enkle øvelsene og ikke minst kjøpe boka stryker meg mothårs så jeg freser i utgangspunktet — og er dessuten stort sett så begredelig skrevet at jeg blir min egen folkeaksjon. Jeg kan like en god manipulering, jeg kan like transportering og suspension of disbelief, men jeg liker ikke billig føleri og transparent amatørharpespill på hjertestrenger.

Det er kjipt. Det er uverdig, spekulativt og nedlatende.
(Det er dessuten tid du aldri får tilbake, som møter i borettslaget eller Tore på sporet.)

Jeg mener selvsagt ikke at ingen skal få fortelle sine triste historier — eller at ingen skal få være helter. Jeg vil gjerne lese om begge deler, men jeg vil lese en god bok, en oppsiktsvekkende og velfundert sådan. Hvis jeg vil ha armfekting og babling kan jeg besøke familie eller engasjere meg mer i samtaler på pauserommet. Hvem som helst kan få deg til å grine. Jeg leter mer etter dem som får meg til å tenke.
Grining har sin rollle i samfunnet, det. Jeg rangerer det like under tenkning, men fremdeles under.

For det er selvsagt sånn at de aller fleste bøkene jeg skal anbefale deg i dag — for det er selvfølgelig det jeg skal — har en menneskelig dimensjon, og omhandler følelser like mye som noe annet. Det er en av årsakene til at de er interessante.
Men ingen av dem kunne med letthet handlet om naboen min.
Håper jeg.
(Og så er det veldig få av dem som er bare om at noen på et tidspunkt følte noe.)

Those least fashionable aspects of our personalities
Jon Ronson

Jon Ronson er en britisk forfatter, dokumentarmaker og radiopersonlighet som blant annet har skrevet boken The men who stare at goats og laget dokumentarserien The secret rulers of the world.
Det virker naturlig å sammenligne ham med Louis Theroux. Høy, bebrillet, tynn og rar, en utpreget britisk tannstilling. Han smiler mye og gjemmer sarkasmer og spydigheter bak en nevrotisk, ufeilbarlig høflighet.

Ronson utforsker en virkelighet som er nær oss og fjern for oss samtidig. Han er spesielt opptatt av alle former for ekstremisme og sammensvergelsesteorier, og hvordan de pussige, utstøtte, forfølgelsesvanvittige og sant troende lever i symbiose med oss som faller godt innenfor normalspekteret.
Han beveger seg der hvor vi møter dem.

Jeg anbefaler spesielt Them —Travels with extremists, en bok om konspirasjonsteorier, terrorister og ekstremister. Den er opplysende og morsom. Etterpå kan moroa føles ubehagelig, fordi man av og til sitter der og rent ut liker David Icke, den tidligere sportsjournalisten som nå tror at vi lever med interdimensjonale øgler i menneskeham blant oss (de ønsker å overta jorden, slik interdimensjonale øgler har for vane).

Hans seneste bok er The psychopath test, som jeg leste ut på en natt. Han er god på beskrivende titler: Denne handler om psykopati, og om PCL-R, en sjekkliste som brukes for å diagnostisere psykopater (utviklet av Robert D. Hare). Boken utforsker både diagnosen og diagnostiserte, testen og konsekvensene av at den er i bruk, og ser også på psykopati som et fenomen som ikke nødvendigvis alltid er forbundet med kriminalitet.

The more you expose the intricacies and realtities of the situation, the less clear-cut things become
Mary Roach

Å, Mary Roach.
Jeg snublet over henne ved en tilfeldighet, da det var helt umulig for meg å ikke kjøpe en bok som heter Stiff: The curious lives of human cadavers og dessuten ser slik ut. Det er som om det har sittet noen på kontorene til Penguin Books og tenkt at spesifikt jeg burde lese den boken. Om vi gjør det slik, kommer Anja til å kjøpe den.

Roach er en populærvitenskapelig skribent. Det høres litt befengt ut. Det får meg til å tenke på Illustrert Vitenskap, forenklinger og tvilsom research. Bittesmå korreksjoner på siste side fire numre senere. Mange lesere har skrevet inn til oss…
Men jeg har lest alle hennes fire bøker og har blitt sjarmert, underholdt og opplyst. Jeg anbefaler samtlige.

De er:

• Stiff: The curious lives of human cadavers
• Spook: Science tackles the afterlife
• Bonk: The curious coupling of science and sex
• Packing for Mars: The curious science of life in the void

(Hun er også veldig god på beskrivende titler.)

Without hard and fast rules of lexical conduct
Simon Winchester

Simon Winchester har skrevet såpass mange bøker at jeg rett og slett ikke har lest alle. I utgangspunktet er han geolog, og Wikipedia forteller meg at han skrev sin første bok (In holy terror, om hvilken jeg vet intet) i 1975. Jeg ble oppmerksom på ham omtrent da alle andre ble dette: Da han i 1998 ga ut The surgeon of Crowthorne (senere bedre kjent som The professor and the madman), som omhandlet skapelsen av selveste OED.
Han har skrevet to bøker om dennes tilblivelse. Den andre heter The meaning of everything og er også svært lesverdig.

Andre bøker jeg anbefaler av Winchester er The map that changed the world, Krakatoa: The day the world exploded og A crack in the edge of the world.
Han har også skrevet en del reiseskildringer om du liker slikt (det gjør jeg, men det er en annen post for en annen dag).

Winchester har en utpreget og moden penn, som er verdig temaene han velger. Han er aldri kjedelig, men heller aldri høyspent og over the top. I stedet får man inntrykk av at han kunne kommet hjem til en og fortalt om telefonkatalogens historie, og man ville blitt så fascinert at man glemte å puste.

God lesning.
Jeg har andre tips. Døden i høyden, Rebecca Solnit, Jenny Diski. Men alt dét skal vi ta en annen kveld.