Bla bla bla.

Forleggerforeningen har trivelig frokostseminar

Jeg skriver dette innlegget for å slippe å lese høringsnotater til ny åndsverklov og diskusjoner om den foreslåtte bokloven. (Skrevet i utpreget byråkratsk, som for en leser som meg, som verdsetter en veldreid setning, er aldeles ugjennomtrengelig fra topp til bunn. Det føles som om hjernen eroderes som et ørkenlandskap mens man holder på. Den klynger seg desperat til de få små vekstene som er igjen, men forsvinner gradvis likevel. Hvis du ønsker deg stor makt uten å måtte stå til ansvar for dine avgjørelser anbefaler jeg å være intenst og dyptgripende dritkjedelig.)

Jeg har jo vært stor i kjeften hva angår en bråte aspekter ved bokbransjens håndtering av ebokrevolusjonen.
Deriblant pris.
En diskusjon på Twitter fikk meg til å innse at det var mulig jeg var for bortskjemt og brutal, og ikke tok til meg mitt eget resonnement rundt norske priser: Norsk er et lite språk, markedet er lite, forlagene er mindre enn amerikanske forlag og har også andre hensyn å ta. Priser på norske ebøker vil ligge høyere enn Amazon-priser.
Jeg foreslo en pris på 120 kroner for nye bøker. Dette var nok noe for lavt.
(Altså, misforstå meg rett: Jeg tror ikke bransjen får velge å beholde den strukturen de har nå, og prisen på digitale nyutgivelser vil gå ned på sikt, men det kan være noen år unna.)
Det er også slik at jeg i stor grad har gitt opp norske bokhandlere og derfor ikke har kjøpt så mange bøker derfra. Min engelskandel er kanskje oppe i nitti prosent.

(En digresjon her.
Det som bekymrer meg kanskje aller mest er at dette i liten grad føles som noe offer. Jeg brenner sjelden etter å lese norske bøker. Jeg har tildels vent meg av med det, dét er en ting. Men det er noe annet også. Jeg har vanskelig for å sette fingeren på det, men det er mulig man gir ut for mange bøker og at de virkelig fantastiske forsvinner litt? (Jeg er helt oppriktig usikker på om det er dette som er problemet.)
Den svenske bokbransjen er ikke regulert på samme måte som den norske. Derfor kan de ha tjenester som dito.se, fordi de har større spillerom sånn sett. Det finnes helt klart ulemper med dette, blant annet at forlagene gir ut mindre smale greier fordi de ikke tjener noe som helst på det.
Gunn Karin Gjul, som har foreslått den nye bokloven, sa noe om at det svenske bokmarkedet var dominert av krim og kokebøker? Det norske er jaggu meg ganske kok-, KOK- og krimorientert med. Jeg er ikke uenig i at vi skal ha en kulturpolitikk som anerkjenner punktromaner og lyrikk som viktig. Dette er vanskelige, tunge greier med mange avveininger og jeg har ingen fasit. Det jeg vet er at jeg synes det er vanskelig å se noe annet enn Nesbø, Ragde og Knausgård.
Digresjon over.)

Men pris.
Jeg bestemte meg for å se på det mest åpenbare. De rene tallene. Hva jeg bruker.
Det varierer litt hvor mange bøker jeg kjøper i løpet av en måned, men jeg kjøper bøker hver eneste uke. Jeg har derfor gjort det enkelt og summert opp kjøpene mine hittil i november. En litt slapp måned lesemessig, da jeg har vært opptatt med å skrive dødslange ting om hvordan jeg leser og dessuten vært ganske syk.
Bøker jeg har kjøpt på Amazon finnes ikke alltid på norsk eller i engelsk ebok i norske bokhandler, og vice versa. Da har jeg forsøkt å finne et ganske likt alternativ, med litt varierende grad av hell. Jeg har ikke tatt med noen bøker jeg ikke kunne tenkt meg å lese.

Amazon først:

• Stephen Pinker: The Better Angels of our Nature $22.99
• Gaute Heitvoll: Før jeg brenner ned N/A så erstattet med Tom Rachman: The Imperfectionists $12.13
• David Foster Wallace: Fate, time and language $10.79
• Anna Funder: Stasiland $12.64
• Richard Flanagan: The Unknown Terrorist $7.99
• Jim Davidson, Kevin Vaughan: The Ledge $15.74
• Michael Cunningham: By Nightfall $12.64
• Dubravka Ugresic: The Ministry of Pain $12.64
• Ryan Avent: The Gated City $4.59
• Rebecca Skloot: The Immportal Life of Henrietta Lacks $12.64

Tilsammen US$ 124,80. Ca. 730,- NOK.

Digitalbok.no, Norli.no, Libris.no, Bokkilden.no:

• Stephen Pinker: The Better Angels of Our Nature N/A så Øyvind Strømmen: Det mørke nettet NOK 218,-
• Gaute Heitvoll: Før jeg brenner ned NOK 130,-
• David Foster Wallace: Fate, Time and Language N/A så Terje Emberland, Arnfinn Pettersen: Fyrster i tåkeland NOK 60,-
• Anna Funder: Stasiland (eng) NOK 125,-
• Richard Flanagan: The Unknown Terrorist N/A så Helene Uri: Honningtunger NOK 130,-
• Jim Davidson, Kevin Vaughan: The Ledge N/A så Jon Krakuer: Into Thin Air (eng) NOK 112,-
• Michael Cunningham: By Nightfall N/A så Harald Rosenløw Eeg: Gyldig fravær NOK 224,-
• Dubravka Ugresic: The Ministry of Pain N/A så Dubravka Ugresic: Baba Yaga Laid an Egg (eng) NOK 112,-
• Ryan Avent: The Gated City N/A så Thomas Marco Blatt: Overalt bor det folk NOK 87,-
• Rebecca Skloot: The Immortal Life of Henrietta Lacks (eng) NOK 188,-

Tilsammen 1274,- NOK.

Dette er ikke et helt reelt tall. En årsak er at jeg normalt vil kjøpe flere bøker. En annen er at jeg nok aldri vil finne på å kjøpe en engelskspråklig ebok i en norsk nettbokhandel. Men si at min norskandel dyttes opp mot femti prosent. Da vil prisen gå ned for de femti prosent engelske, men allikevel opp fordi jeg kjøper flere norske.
Det gledelige her er at det neppe blir noen direkte fordobling i utgifter.
De er rett og slett bedre enn sitt rykte.

Prismessig.
Det er fremdeles fire-fem søk for å finne én bok, og som regel kan man ikke søke kun på ebøker, noe som er til å bli aldeles gal av. (Mens jeg har dere her, utviklerfolk: Søkefunksjonene i norske nettbokhandler er en skandale. En fryktelig, fryktelig utilstrekkelig krise-aktig tilkortkommende forvirringsmaskin! Hvis jeg feilstaver «fjellklarting» vil jeg jo at dere skal forstå at jeg mener fjellklatring! Hvis jeg sorterer på fakta, vil jeg ha faktabøker og ikke masse romaner! Og hadde det vært mulig å få se én kategori hvor ikke nitti prosent var krim? Og hvada, hvorfor får jeg opp Flåklypa-bøker når jeg søker på Ugresic? Hvorfor drar dere opp så mange irrelevante resultater og hvorfor er disse helt umulige å sortere? Skjerp dere.) Bøkene er fremdeles DRM-belagte (jeg vet at Amazons også er det, men de har et langt større utvalg å DRM-belegge, kan du si). Det er ittno som går automatisk og kjøpsprosessen er knotete og lite tiltalende. Og utvalget er aldeles miserabelt.
Det spiller ingen rolle hvilken nettbokhandel du handler i, for prisene er helt like i alle de norske. Men utvalget varierer. Det ligger vel litt i sakens natur, det er dog likevel for mye jobb med dette, uttellingen tatt i betraktning.

Allikevel, altså: Bedre enn sitt rykte.

(Det burde bekymre dere at jeg legger lista så lavt. Det betyr at dere ikke er så flinke.)

For ordens skyld: Jeg jobber i barnehage. Jeg kritiserer av mitt hjertes godhet og synes generelt at kritikk fra kunder blir møtt på en ufordragelig måte av denne bransjen. Før dere rydder opp i noe annet, kan dere rydde opp i dét. Nå fremstår dere som et mangehodet troll som går i defensiv med en gang noen stiller spørsmål ved struktur eller motiver dere har.
Jeg synes de fleste som har noe å si om det er ganske flinke til å ta høyde for at det norske bokmarkedet er ganske lite, og at ebokmarkedet er enda mindre.
Det kan også virke som om forlag og bokhandlere mister av syne at de som gidder å uttale seg om dette uten å få betalt eller noe annet igjen for det, som for eksempel jeg selv, er entusiaster og tror på litteraturen, boka og det norske språket og ønsker det alt godt.
Det føles ikke så ok å bli oppfattet som en slags gneldrete kverulant som gjør seg sær. Det eneste jeg ønsker å oppnå med å si hva jeg mener om disse tingene, er at noen fra et stort forlag eller en stor bokhandlerkjede satser ordentlig på ebøker på norsk som et fullgodt og enkeltstående produkt, ikke et litt trøblete bonusdisk-konsept.

De som etterlyste konkret feedback:
Her er noe om pris.
Her er noe om brukervennligheten til Bokskya.
Her er noe om hvorfor magnetkort er dust.

Jeg kan være sarkastisk. For å letne arbeidet til følsomme forlags- og bokhandlerkjedeansatte — og jeg forstår utmerket godt at det kanskje ikke er noen dans på roser å jobbe med digitalt stoff i norske forlag og bokhandler — skal jeg nå holde sarkasmegenet mitt i sjakk som best jeg kan og fortelle dere hva mine innvendinger mot det vi har og skal få er, og hva jeg gjerne skulle sett i stedet.

#bokskya

Bokskya er en god idé. Den mangler dog en del på brukervennlighet, enkelhet og tilgjengelighet på bøker. Sånn som Bokskya fungerer nå er den kunden uvedkommende, annet enn som app på et lesebrett eller en mobiltelefon. Man forholder seg til den nettbokhandelen man har valgt for å søke etter og kjøpe bøker.
Bokskya laster ned bøker i .epub eller .pdf, det kommer an på boka.
Det som Bokskya gjør slik den fremstår i dag er å komplisere en kjøpsprosess. Siden Bokskya ikke har en søkefunksjon i appen, og siden det godt kan være slik at en bokhandel har ebokversjon av noe en annen bokhandel ikke har. Derfor må man ha mange kontoer, om man alvorlig ønsker å lese norske bøker via appen.
Det er sikkert mange og komplekse årsaker til at det er sånn, men det som blir konsekvensen for meg som kunde er at det er tungvint å finne bøker og kronglete å ha oversikt over hva som finnes.
En intern søkefunksjon hadde løst dette.
Det forvirrer kundene at en felles app er utviklet uten at bruken av den er sømløs, men i stedet sterkt fragmentert. Om man ikke ønsker en intern søkefunksjon, kunne det kanskje vært lurere å la disse bokhandlene brande hver sin Bokskya-app og ha en bokhandelspesifikk søkefunksjon i sine respektive.
Det er selvsagt også veldig komplisert for kunden.

#magnetkort

Magnetkortbrettet, eller Kibano Digireader, som det egentlig heter, er ikke en god idé.
Å lansere et lesebrett er forsåvidt en helt grei idé, men det er å starte i feil ende, og å legge til et fordyrende element som magnetkortleser er helt bak mål.
Jeg forstår ikke hvorfor vi trenger et eget bokhandlerbranda lesebrett når ingen har klart å få en ebokhandel som kan stå på beina på plass. Når jeg sier dette blir jeg gjort oppmerksom på at Norli nok ikke har samme budsjett som Amazon. Nettopp derfor er det ikke så lurt å bruke dette budsjettet på å utvikle et produkt som digireaderen og magnetkortkonseptet. I stedet kunne Norli Libris brukte tiden og pengene på å utvikle en overlegen norsk ebokhandel.
Mitt spesifikke problem med Digireaderen er at den er et helt ordinært lesebrett med e-ink, wifi og usb-ledning, med et pålimt og overflødig element: Magnetkortleseren.
Når Norli Libris så setter i gang med å selge disse Digikortene, blir vi ikke uten videre kvitt dem, selv om jeg er helt sikker på at de ikke vil bli noen bransjestandard eller en gang være i salg over tid. For at folk skal få lest dem må fremtidige modeller av Kibano Digireader også ha magnetkortleser. Jeg antar uten videre at et slikt Digikort ikke vil ha en backupløsning av samme bok i en sky, siden man da kunne solgt eller gitt Digikortet videre, og det vil de vel gjerne unngå. (Eventuelt kunne man overført innholdet fra Digikortet til skyen, men da kunne man jo bare kastet Digikortet etterpå, og så er det igjen overflødig.)
Jeg har også en del spørsmål om hva som skjer med innholdet på Digikortene om de går i stykker eller er defekte. De av oss som allerede er vant til å lese på brett forventer at innholdet vi har kjøpt ligger arkivert et eller annet sted.
Etterhvert som disse magnetkortene spiller ut sin rolle, vil enhetsprisene gå opp, og lesebrettet gjøre seg irrelevant og uinteressant pga. den høye prisen.
Og ikke en gang momsforskjellen vil de gi kundene, såvidt jeg forstår.

Jeg ville aldri kjøpt et slikt brett, men de som får dem under juletreet eller ikke vet bedre kan fort ende opp med et pengesluk, eller enda en dings som ligger i en skuff, som pengesluk gjerne blir.
Det er faktisk ikke så pent gjort, og det er meget kortsiktig tenkt. Hvorfor ikke et SD-kort eller lignende?

Om man skal lansere et lesebrett, har jeg følgende forslag: Legg prisen så lavt som overhodet mulig. Start med en ganske barebones leser, med wifi, kanskje 3g, kjøp nå og oppbevaring av ens bibliotek i skyen. Legg en app i bånn for bokhandelen på brettet.
Det er ikke noe i veien for å ha en slot for sekundærlagring på brettet, men det bør være et mer generelt format på dette. SD-kort eller lignende.
Det er ikke leseplatene som vil tjene penger.
Ha et skikkelig utvalg av bøker tilgjengelig ved lansering. Gjør det så enkelt som mulig å søke etter bøkene, og la for all del kundene kjøpe dem uten å forlate plata eller verify by Visa.

Ebokhandler

De fleste bokhandler på nett selger ebokversjoner som er tilgjengelige. Hurra for det! Det er ikke deres feil at forlagene er trege med digitalisering og reforhandling av avtaler for digitalisering av gamle utgivelser.
Men de selger dem alt for dyrt, spesielt tatt i betraktning at så godt som alle har DRM og derfor kun kan leses på leseplater som støtter formatet de distribueres i eller et som støtter Bokskya.
Dette er en drage som biter seg selv i halen. Fordi prisen på norske ebokutgivelser er så høy, vil det være svært interessant for de fleste å tilegne seg disse ulovlig. Derfor er det fornuftig av forlagene å ha DRM. Men fordi det er DRM på dem så blir markedet mindre, og enda færre enn i utgangspunktet er villige til å betale den ublu prisen.
Den mest utbredte leseplata i min bekjentskapskrets — hvor, forresten, et overveiende antall eier en digital leseanordning — er Kindle. Vi er ekskluderte fra alle DRM-belagte bøker som selges i norske ebokhandler.
Jeg kjøper over 200 bøker i året. Jeg kjøper alle bøker jeg har lyst til å lese. Jo enklere og rimeligere det er, jo flere kjøper jeg. Jeg tror ikke jeg er aldeles uinteressant som kunde.

Det går fint an å selge bøker til Kindle utenfor Amazon. I alle fall om man fjerner DRM-kravet.
Kindlebrukere kan også konvertere andre formater til .mobi f.eks. med Calibre, men igjen fordrer dette at boka er DRM-fri. Om bøkene skal selges med DRM og nå Kindle-brukere må det antagelig via Amazon, uten at jeg skal påstå dette skråsikkert.

Sånn som det er i dag…

Ser jeg mange utfordringer som ingen ser ut til å egentlig ville ta tak i.

• Eboka blir ikke tatt seriøst som et fullverdig produkt av de som skal selge produktet.
• Utgivelsene er såpass dyre at de skremmer bort kundene. Det er ingen i hele verden som forstår hvorfor en digital utgave av ei bok skal koste mer enn en hardback.
• Ingen ebokhandler virker på en enkel og letthåndterlig måte. Man må ofte sjekke flere bokhandlere og ha multiple kontoer for å få tak i ei bok, om den finnes.
• Det somles med digitalisering, fordi ingen tar eboka seriøst som et enkeltstående og fullverdig produkt.
• Det virker ikke å finnes en overordnet plan eller et overordnet mål med det bokbransjen foretar seg med ebøker. Det virker å være en symbolsk mer enn en reell innsats, og en realitetsorientering virker å være fullstendig fraværende, i stedet lanserer de løsninger som er store steg tilbake både hva angår teknologi og brukervennlighet.
• Forlagene tviholder på gamle verdikjeder på bekostning av boka og gir ikke sine digitalfolk spillerom.

Jeg ville sett litt på engelskandelen hos de som leser mye, om jeg var bokbransjen.
Jeg tror den er høy.

Men kanskje en dag…

Jeg kan faktisk tenke meg mange løsninger. Jeg har, som jeg har nevnt, ikke bransjeinnsikten som kreves for å gi noen punktvis oppskrift. Og ikke får jeg betalt for det, heller. Men jeg har massevis av forslag, basert på hva jeg vet om hvordan jeg kjøper og leser bøker. Og jeg kjøper og leser mange bøker.

Brukervennlighet og enkelhet må stå i sentrum for enhver løsning. Jeg har valgt en Kindle og må leve med at jeg ikke får kjøpt norske bøker med one-click fra plata inntil jeg eventuelt bytter.
Per i dag er det ikke aktuelt for meg å gjøre det, men det kan det jo være det ville vært, om brettet dere ville selge meg var rimelig, digg å bruke og lot meg lese også engelske bøker.
Men jeg har kjøpt bøker til min Kindle utenfor Amazon og vært svært fornøyd. Jeg har både lastet ned mobi-format og fått fila tilsendt rett til plata mi. En slik mulighet ville utgjort en enorm forskjell for meg.
DRM er en uting, enten det er Amazon eller Aschehoug som driver med det, og jeg tror at dette vil forsvinne etterhvert, som det er i ferd med å gjøre på musikk. Det finnes alternativer. Les her om vannmerking. Svenskene vannmerker.
En overordna søkefunksjon hadde vært fint, men er ikke så viktig om bokhandelen jeg skal kjøpe bøker i virker ellers.
Med at den virker mener jeg at den bør ha et greit, bredt utvalg. Dette er faktisk også ganske viktig. Det er ikke alle som vil lese Jo Nesbø og intet annet. Hvor kult hadde det ikke vært å kunne kjøpe litt gammel Bringsværd til plata si? Eller nytt og smalt!
Jeg forstår at det ville tatt tid å få noen spesielt stor avkastning på digitalisering av gamle verker, men det er en engangsprosess per bok, og deretter kan alle som søker den opp kjøpe den og lese den uten at det koster forlag eller forfatter noe mer.
Spesielt hvis prisen ikke er så ille.
Jeg har allerede foreslått en pris jeg mener kan funke veldig greit. På nye bøker, ja.

En annen måte å selge ebøker på kunne være etter Spotify-modellen, altså et abonnement. Det ville vært en slags mellomting mellom betalbibliotek og bokklubb. Kunden betalte en månedspris for å lese så mange bøker hun ville fra et forlag eller en bokhandels katalog. Det er tross alt begrenset hvor mye man rekker å lese i løpet av fire uker, og filene kunne automatisk trekkes av brettet om abonnementet opphørte. Det burde selvsagt også vært mulig å kjøpe enkeltbøker til odel og eie.

Eller det kanskje minst heldige for bokbransjen, men enkleste for kunden: Ebokhandlere fristilt fra bokhandlerkjedene som ruler markedet i dag.

Har dere ikke konsulenter?

Så. Hvor synes jeg bokbransjen feiler?
Over hele fjøla. De feiler på brukervennlighet, de feiler på pris og de feiler på intensjoner. Foreløpig feiler de langt mer enn de vinner. Det er ikke sikkert de merker så mye til dette nå, i dag, men de vil merke det etterhvert som unge lesere blir eldre og mer kjøpekraftige, og allerede er godt vant med leseplater.
Det foregår en migrering over til engelskspråklig litteratur som er uheldig, trist og helt uunngåelig så lenge det norske ebokmarkedet er som det er. Det gjelder å snu dette i tide.

Når dette påpekes av vanlige kunder, blir bokbransjens representanter ganske sure og defensive. Jeg forstår at det aldri er gøy å få kjeft. Jeg forstår at det ikke er så lett. Og jeg forstår at det er vanskelig med endringer, men de kommer uansett, og det kan være fordelaktig å være med når de virkelig får opp fart.
Jeg kan virkelig ikke tro at dere ikke også hører dette fra konsulenter og fagfolk. Noen er det som sitter i møter med dere eller nær dere og sier at dette er som det kommer til å gå. Hvis ikke bør dere skaffe dere nye konsulenter, som ikke stryker dere medhårs for å få dere til å punge ut.
Kanskje noen fra den forhenværende platebransjen er villige til å gi dere noen velmente råd. Det er mange av dem som trenger noe å drive med, også.

Og helt til slutt

Det er ikke sånn at Kindle og Amazon er en ideell eller engang spesielt god løsning.
Jeg har valgt brettet fordi det er det jeg foretrekker, og fordi Amazon har en helt unik forståelse av kundeopplevelsen. De har også enormt utvalg. Og det blir stadig større.
Jeg vil vurdere et androidbasert brett som lar meg appe meg inn i Kindle Store om et godt nok som også kan konkurrere på pris kommer på markedet.
Det er nok ikke så heldig om Amazon kontrollerer hele hallojen. Men det er lett for dem så lenge ingen andre tar ebøker så seriøst som de gjør, eller streber etter å levere en like god kjøpeopplevelse. Nå er Apple sterkere på banen med iBooks, og det skaper konkurranse på en annen måte, som jeg tror vil medføre endringer i hvordan digitale bøker kjøpes og selges over tid.
Amazon gjør også feil, og får pepper for det, men enkelhet, utvalg, pris og en helt overlegen fingerspissfølelse for å levere løsninger man blir glad i på en utspekulert personlig måte berger dem i havn fra det meste.
Gi meg dét.
Bry dere om hvorvidt jeg handler hos dere. La meg handle hos dere som den kunden jeg ér, ikke den kunden dere helst hadde sett jeg var. Det er der dere må legge inn støtet. Det er der dere hanker inn meg og mine penger.

Og slutt å snakke til kundene deres som om de er konsulenter i et internt møte.

Et lite addendum:

Jeg virker nok i overkant opptatt av pris i denne posten. Pris er ett ankepunkt blant mange. Jeg ser at jeg lett kan oppfattes som ekstremt opptatt av lave priser. Det er nok ikke helt tilfelle. I alle fall ikke i den grad det fremstår som her, og jeg kan nok ha vært noe for brutal på hva som er greie priser.
Prisen blir et del av et helhetsbilde hvor ingenting funker. Om andre ting fungerer bedre, så vil prisen føles mindre viktig. Jeg tror ikke en pris på rundt 200,- kroner ville virke avskrekkende på en nyutgivelse om eboka man blir solgt er et fullverdig produkt som leveres en på en smud og tillitvekkende måte.

Jeg ønsker ikke å frata noen levebrødet, minst av alt forfatterne.

Foto: Aldo Benedetti

- Hei! Jeg skulle gjerne hatt et nytt skateboard.
- Jasså. Hva skal du med det?
- … Skate? Øh.
- Ja, som du sikkert ser så har vi hele veggen her full av skateboard.
- Men de har bare to hjul? Og de sitter midt under? Det kommer jo ikke til å rulle.
- Ja, vi synes det er best med to hjul. Vi synes ikke noen trenger flere.
- Men jeg vil jo ikke ha dette, jeg vil ha et ekte skateboard som jeg kan skate på.
- Det høres ut som du har skata før?
- Ja, jeg vet faktisk ganske mye om skateboard, og de dere har på veggen der går det ikke an å skate med.
- Nå har det seg faktisk slik at vi har tenkt ganske lenge på dette med disse skateboardene og vi tror det er dette skateboardkundene vil ha.
- Hvilke skatere er det som vil ha skateboard det ikke går an å skate med?
- Vi ønsker primært å selge disse til folk som kanskje ikke liker at det ruller så veldig.
- Øh.
- Mange som ønsker seg skateboard ønsker ikke at de ruller.
- Neivel. Men jeg vil gjerne at brettet mitt skal rulle, da. Har dere et som kan rulle?
- Nei, vi har bare disse. Vi håper at de skal bli en ny standard.
- Jaha. Så dere har ikke en annen modell?
- Nei.
- Og koster dette skateboardet — TI TUSEN kroner?
- Ja, men da har du det lenge, altså. Og du får med de to hjulene.
- Jeg får gå et annet sted og kjøpe nytt skateboard.
- Deg om det.
- Vet dere om noen andre som selger skateboard?
- Det er mange som selger skateboard, men det bryr vi oss ikke om. Vi tror ikke skateboard har kommet for å bli. Du skal ikke ha noe skiustyr, da?
- … Skiutstyr?
- Gøyere med ski.
- …
- Ski er kommet for å bli, det. Folk kommer alltid til å ville gå på ski.
- Men jeg trodde dere solgte skateboard?
- Vi gjør jo det, vi har jo hele veggen her full.
- Men dette er jo ikke skateboard noen som kan skate vil ha!
- Det er jo ikke de som kan skate vi er interesserte i å selge skateboard til.
- Men tror dere at dere kommer til å selge skateboard til de som ikke er interesserte i skateboard?
- Nei, men vi har skiutstyr også!

Ganske.

For de som ikke har lest de gode nyhetene: Norli lanserer en leseplate. For norske bøker! Som skal knyttes opp mot en norsk bokhandel! Den har wifi! Den har e-blekk! Den kan spille av lydbøker!
Og den har — magnetkort.

Magnetkort, sier du kanskje. Hva er nå dét?
Veldig godt spørsmål. Wikipedia sier:

Magnetkort er en type kort som er i stand til å lagre data ved å modifisere magnetismen til små jern-baserte magnetiske partikler på et bånd av magnetisk materiale på kortet. Den magnetiske stripen blir lest ved fysisk kontakt, og ved å skyve over et lesehode. Magnetkort er ofte brukt i bankkort, kredittkort, legitimasjonskort og forskjellige typer billetter.

Bøker skal da altså ikke bare distribueres for nedlasting via internett eller overføring med usb-kabel, men også på såkalte Digikort, et lite magnetkort man fester bakpå plata for å lese boka.
Det finnes allerede et Digikort for lydbøker.
Så det virker kanskje ikke så fjernt.
Men det er det.
Og wifi vil også være tilgjengelig! Så gjør det noe, da?
Ja.

Det som gjør noe, er at det er så jævla mye pes med bokbransjen. De er så spess. De skal på død og liv true kunder inn i en markedsmodell vi på ingen måte passer i, fordi det passer dem. Og de kamuflerer sine hensikter ved å late som om dette er noe det er en etterspørsel etter.

– Det finnes masse mennesker som ikke vil laste ned bøker, og de får nå muligheten til å kjøpe et fysisk produkt. De kan gi også gi Digikortet i gave, sier Caroline Heitmann til digi.no. Hun leder Norli Libris e-handelsavdeling.

Det virker som om Norli Libris har glemt en ørliten detalj når de har kartlagt etterspørselen etter magnetkortløsningen: Det finnes allerede et fysisk produkt for folk som ikke vil laste ned bøker.
De heter papirbøker. Eller, som de aller fleste tenker på dem: Bøker.

Det de vil med dette magnetkortet er selvfølgelig å få folk inn i lekebutikkene sine. Du vet, der hvor de selger Diddl-nøkkelringer og kort med kattunger på.
Og det finnes jo vanvittig mange fordeler med disse Digikortene, utover at man slipper å laste dem ned, og kan gi dem bort i gave, i motsetning til nedlastbare bøker, som man, øh, kan gi bort i gave uten å oppsøke noen butikk. De kan lånes ut på biblioteker. Det kan også både .mobi og .epub. (Man kan trekke fila av brettet etter en gitt tidsperiode.)

Et mulig marked for magnetkortløsningen som har vært nevnt mye på Twitter er kulturtantene. Kvinner i førtiåra med penger å brenne og stor interesse for litteratur.
Jeg kan ikke se noen grunn til at disse skal migrere til leseplate om de uansett skal oppsøke bokhandelen for å kjøpe ei bok.

• Dette blir dyrt. Selv om man er pengesterk er man vel neppe dum. Plata skal ha en utsalgspris på 1990,- kroner. Det er et betydelig utlegg. Ellers kan vi vel anta at prisen på en nyutgitt bok vil ligge ca. på det samme (eller til og med noe høyere, om de holder seg til tradisjonen) som en papirbok.
•  Det vil være dårlig utvalg lenge. Norli har per nå avtale med Aschehoug, Gyldendal og Juritzen forlag. De har som mål at alle satsningstitler skal bli tilgjengelige på Digikort. Hvilket vil si at de neppe vil være det til å begynne med, og at man nok kan glemme smalere titler eller eldre utgivelser som ikke er rettighetsreforhandlet med tanke på digitalisering.
• Om man velger ei annen leseplate kan man ikke lese bøker på Digikort, og da kan man hverken få sådanne i gave eller låne dem på biblioteket. Så her må alle holde styr på hva Kulturtante Bitten har liggende og lade på nattbordet.

Det er min oppriktige mening at de aller fleste som tilhører dette segmentet vil fortsette å kjøpe ting på papir. Et fysisk produkt de må oppsøke bokhandelen for og så oppbevare i sitt hjem.
I likhet med—ja, nettopp.

Jeg tror ikke at å tilføre et ekstra trinn i prosessen er de digitale støttehjulene teknologiengstelige trenger for å migrere til elesning.
Ebokmarkedet, tenker jeg, må bygges på de som er vennlig innstilte til teknologi. Det vil være lite til å begynne med, og bli større etterhvert som det kommer til flere unge lesere, flere titler blir tilgjengelige, prisene blir lavere og brettene blir rimeligere.
Det er ikke som om man kan lansere en løsning nå som kan passe alle. Det virker derfor ganske selvfølgelig å begynne med en som favner dem som faktisk er interesserte og entusiastiske, heller enn å sikte seg inn på en motvillig gruppe.
Og jeg skjønner ikke hvorfor, heller. For disse kjøper jo allerede bøker? De handler inn Anne B. Ragde og Knausgård til det tyter ut av øra på dem.

Hvem er det de så skal utvikle løsninger for?
Meg. Eirik Newth. Jan Omdahl.
Vi vil gjerne lese på brett. Vi leser mye. Vi vil gjerne kjøpe fine ting, vi, men vi vil ikke betale spesiell idiotpris for løsninger vi ikke liker.
Det krever innsats fra deres side, forlag og bokhandlere. Dere må satse. Dere må gjøre noe annet enn det rent symbolske. Nå slipper dere dusteløsninger og sutrer og sier vi saaa jo det når folk ikke vil ha det.

Det må være enkelt å bruke. Det må være lett å få tak i bøkene, og det må være bøker å få tak i. Jeg vil ha dem til min Kindle, for det er plata jeg har, og Norlis er altfor dyr. Bøkene må være rimelige, og kundeopplevelsen må være god.
Dere får ikke en million kunder dagen etter lansering. Det er ingenting som virker sånn. Spesielt ikke når dere legger så ekstremt mye ansvar for at løsningene deres skal funke på kundene.

Jeg håper selvfølgelig ikke at brettet flopper. Jeg vil veldig gjerne at ebokmarkedet her til lands vokser seg stort og sunt og får mer armslag.
Men jeg tenker nok at i 2013, så er det en fire-femhundre stykker som forelsket seg totalt i et dødsdømt format som fremdeles diller med Digikort for ebøker. Og da vil ikke bokbransjen tjene noen verdens ting på å produsere disse kortene, og så forsvinner de. Det der med at dere håper det blir en standard i bransjen tror dere ikke på selv engang, Norli.
Hva tror dere egentlig skjer når Kulturtante Bitten venner seg til dette lesebrettet, om hun nå skulle skaffe seg et? Tror dere hun fortsetter å gå i bokhandelen for å kjøpe et lite kort i plastpakke? Eller tror dere hun klikker på last ned nå?

Bare en liten ting til…

Tja. Jeg var på hytta for å stenge i helgen. Vi vet alle hvordan min hytte/Kindle-karma er (hint: elendig), så det gikk som det måtte gå: Skjermen sprakk.

Det hele var ganske mystisk. Jeg leser alltid på senga, og for den saks skyld over alt ellers, så den var med meg inn på soverommet, hvor jeg lykkelig fortærte hundre eller så sider av Richard Flanagans The Unknown Terrorist (en midt på treet-sak med noen veldig fine partier og noen ikke så bra, milevis unna den helt fantastiske Gould’s Book of Fish), sovnet med brettet ved siden av meg, fikk dette flyttet til nattbordet, og mens det lå der helt i fred i et tomt, men varmt rom, knuste skjermen.

Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det må ha vært en brist i det tynne glasset som ligger under plasten fra før, som utvidet seg i varmen. Uansett: Takk for alt, Hal Incandenza.

Jeg har skrevet en epost og beskrevet hva som skjedde til Amazon, men forventer ikke å få skjermvræk rettet på garantien, så jeg har også bestilt meg en ny Kindle. Jeg valgte den lille med kun wifi, fordi den er tilgjengelig i Norge og også billigst.
Det går rykter om at hverken Touch eller Fire vil bli sluppet for det europeiske markedet, men jeg håper det bare er rykter og at Amazon vil finne en måte å la oss få kjøpe disse platene på.

De briljerer fremdeles på kundeopplevelsen. I går fikk jeg lang epost som ønsket meg velkommen som bruker av den nye Kindlen. De forventer at min nye Kindle skal være hos meg i morgen eller torsdag, og da har jeg kun vært uten i fire dager. I mellomtiden har jeg lest på iPhone, og det er på ingen måte den samme opplevelsen.

Så får vi håpe nykindlen sjarmerer meg like grundig som den grå kladasen gjorde.

En bokanmeldelse: «Snart er det oss» av Ida Zachariassen Sagberg

Novellesamling
Bokvennen forlag
134 sider

Kjøp den her.

Før vi begynner: Noen ord om vaskeseddelen

Hei, Bokvennen forlag! Ida Zachariassen Sagberg har fått utgitt en novellesamling hos dere. Det har sikkert vært en møysommelig prosess med utvelgelse av tekster, konsulentuttalelser, hard redigering, eposter frem og tilbake, omslagsuenigheter og hva vet vel jeg, en spennende, gledelig og arbeidsintensiv fase for forfatteren.
Så hun fortjener deres beste, også. Hvorfor den umåtelig kleine baksiden?

Hva er galt når vi ikke lenger kan eller vil møte hverandres blikk? Hva skal til for å virkelig se hverandre? Hvor langt kan man gå før man faller, og hva kan vi egentlig gjøre for å holde oss oppe? Gjennom elleve korte noveller skriver Ida Zacha­riassen Sagberg om sjalusi, sorg, trafikk­skilt, frykt, brannfare, flyskrekk, sang og ensomhet. Snart er det oss er hennes første bok.

Jeg har forståelse for at det ikke er verdens letteste jobb å smelle sammen en ok vaskeseddel for en førstegangsforfatter. Jan Kjærstad kommer neppe rekende for å blurbe den. Men det er en novellesamling, og det over gir et inntrykk av at å lese den er ca. like lystbetont som å fiske hår ut av sluket i dusjen. Det er et kraftig undersalg.

Dere har elleve historier å velge fra. Flere av dem med catchy små hooks som med fordel kunne løftes frem. Det hadde krevet lite å pusse opp baksideteksten, og allikevel er det ikke gjort. Det er kjipt av dere.

Ok, nå er det oss

Snart er det oss er ei lita flis av ei bok på 134 sider. Jeg var så heldig å få et lesereksemplar, og skal takke for dette ved å påpeke at den med fordel kunne vært kortere.
Samlingen består av elleve noveller, noen svært korte og noen ørlite lengre. Enkelte av dem føles som overflødig fyllstoff og har en slags stotrende flinkhet ved seg som minner meg om skolestiler, som om litterære virkemidler og symbolisme er dyttet inn i teksten og tvunget på plass.

Det er min tanke, som jeg baserer på lite annet enn at jeg har lest mange bøker, at alle forfattere jobber med noe og mot noe.
Sagberg jobber med en god teft for folks tankerekker og gode idéer om de små tingene som blir store. Hun jobber mot en lite intuitiv og flytende språkføring og en ganske trykkende prektighet.

Jeg føler stadig at hun trekker seg fra sine egne premisser for å skape en forløsning som ikke faller aldeles på plass, som om hun ikke tror på dem selv. Spesielt blir dette påfallende når hun skriver godt. Jeg vil gjerne trekke frem «Det føles så bra» og «Slå av lyset før du går». Gode noveller som besnærende og intimt beskriver vanskelige følelsesmessige tilstander og som sjarmerer og biter forsiktig og lar deg gå deg litt bort i andres sinn.
Så stoler hun ikke på dem, på at de er nok, på seg selv, på leseren, og trekker dem ut noe for lenge og lar det glippe. Det er synd. De står solid på egen hånd og trenger ikke bygges stillaser rundt.

Tematikken kretser, som den veldig utilstrekkelige vaskeseddelen jo påpeker, rundt våre forhold til andre. Løsrivelse og sammenkomst. Mange i denne boka reiser fra noen, eller har reist fra noen, eller blir reist fra. Noen er døde eller noen er borte. Noen kommer tilbake.
Da er det problematisk at jeg ikke engasjeres av dem, eller tror på handlingsforløpene som beskrives. De mangler ikke realisme — heller sjarm. Sagberg kan skrive veldig godt og troverdig om mennesker, og gjør det glimtvis, men blir for flink og vil dytte for mye inn i teksten, beskriver noe i stedet for å skrive noe.

Er det ufordragelig å si at noe er litt for flinkt? Kanskje. Men det er noe der. Sagberg er best når hun slipper det formularisk oppstilte og lar nysgjerrigheten føre henne gjennom de vanskelige tankerekkene som kanskje ikke kan forklares eller rettferdiggjøres, men bare er der og flyr veggimellom som sprettballer, og ganske kjedelig når hun lener seg på konsepter hun har forelsket seg i eller det usagte mellom linjene, som hun ikke helt klarer å ha tiltro til at vi forstår.

Giganter dør også. Hvil i fred, Steve Jobs.

La meg gi meg motebloggingen i vold i ca. fem sekunder og for å være tro mot genren stille deg noen spørsmål:

Har du tenkt å kjøpe en ny Kindle?
Hvilken Kindle vil du kjøpe?
Hvorfor dét, da?

Forøvrig anbefaler jeg Aslak Borgersrud om Kindle Fire. Spot on.

Litteratur på apostlenes hester. Les ei novelle.

I forbindelse med en diskusjon om å ha tid til å lese, og at man egentlig skal ha gjort en masse annet, og bedrevet masse annen lesning, som f.eks. studering av ens pensum, en mindre oppløftende, men kanskje mer opplysende oppgave, nevnte jeg i forbifarten at jeg kunne lage en liste over novellesamlinger jeg har likt. På Bokelskere.
Så prøvde jeg å lage en liste på Bokelskere, og det var ganske klønete. (Hvis noen av utviklerne av siden leser dette, så ville jeg gjerne hatt en mulighet til å ha både liste og søk på én side, samt muligheten til å trekke bøker fra boksamlinga mi over i lister. Da tror jeg dere ville sett flere og lengre lister, for sånn som det funker nå er det ganske omstendelig, kjedelig og demotiverende.)
Derfor kommer listen her.

Novellesamlinger tåler at man sovner fra dem, og de tåler som oftest at man har et begrenset tidsvindu å være oppmerksom i. Som regel trenger man ikke huske noe fra historiene man leste sist man hadde tid til å lese, eller hoppe mange sider tilbake for å komme til et sted hvor man faktisk husker noe.
Det trenger ikke gå fort, og det trenger ikke ta lang tid.

Novellesamlinger jeg har lest og likt på engelsk

• Brief Interviews with Hideous Men — David Foster Wallace
• Oblivion — David Foster Wallace
• Girl with Curious Hair — David Foster Wallace
• Last Night — James Salter
• Will You Please Be Quiet, Please? — Raymond Carver
• What We Talk About When We Talk About Love — Raymond Carver
• Samuel Johnson is Indignant — Lydia Davis
• Varieties of Disturbance — Lydia Davis
• The Collected Stories — Amy Hempel
• The Reasons I Won’t be Coming — Elliot Perlman
• How to Breathe Underwater — Julie Orringer
• Both Ways is the Only Way I Want it — Maile Meloy
• A Visit from the Goon Squad — Jennifer Egan
• Pixel Juice — Jeff Noon
• Birds of America — Lorrie Moore
• Self Help — Lorrie Moore
• Adventures in Capitalism — Toby Litt
• Exhibitionism — Toby Litt
• Nocturnes — Kazuo Ishiguro
• Wilderness Tips — Margaret Atwood
• Anthropology — Dan Rhodes
• Don’t Tell Me the Truth About Love — Dan Rhodes
• Me Talk Pretty One Day — David Sedaris
• Jesus’ Son — Denis Johnson
• Life After God — Douglas Coupland
• Rock Springs — Richard Ford
• A Multitude of Sins — Richard Ford
• Pastoralia — George Saunders
• Nine Stories — JD Salinger
• Close Range — Annie Proulx
• Dubliners — James Joyce
• Magic for Beginners — Kelly Link
• Demonology — Rick Moody

Novellesamlinger jeg har lest og likt på norsk

• Kaprifolium — Johan Borgen
• Sånt som skjer — Laila Stien
• Feber — Levi Henriksen
• Ned ned ned — Levi Henriksen

Jeg satser på at dere selv kan spore opp disse i favorittbokhandlene deres, om dere nå vil lese dem på papir eller på skjerm. Og av naturlige årsaker sier jeg ingenting om hver enkelt bok, men om det er noen spesielle dere er ekstra nysgjerrig på kan dere jo alltid legge igjen en kommentar.

Mine favoritter, hvis du har dårlig tid til alt

Brief Interviews with Hideous Men, Last Night, Adventures in Capitalism, A Visit from the Goon Squad, Rock Springs og Pastoralia.